I århundrer har nord blitt definert fra sør. Arktis har vært forenklet til en historie om is og ødemark, rik på ressurser, men fattig på folk. Det er i ferd med å endre seg.
– Vi må lage nye ord om nord, ta kontroll på fortellingen om nord, snakke sammen på tvers i nord – og møtes i nord. Slik kan vi endre bildet av nord, sa den kanadiske professoren Daniel Chartier da han talte til kunstnere, politikere og representanter fra de åtte arktiske landene under Arctic Arts Summit i Harstad i 2017 – det første sirkumpolare møtet om nord der kunst, kultur og mennesker fra nord sto i sentrum.
– Gjennom århundrene har kunstnere og forfattere i den vestlige verden forestilt seg og skildret den kalde verden ved hjelp av forenklede former og farger, is, snø og alt som er kaldt, sa han, og talte rett til hjertet til kvinnen bak konferansen, Maria Utsi, direktør for Festspillene i Nord–Norge.
– Nordområdene og Arktis sin fremtid har blitt diskutert i evigheter, både nasjonalt og internasjonalt. Men man mistet fokus på folket som bor her, sier Utsi.
Enkelt og brutalt
– Fortellingen om nord er dehumanisert – mennesket har tradisjonelt ikke hatt en plass i fortellingen om nord, i motsetning til ressursene – nordlyset, fisken og oljen. Men disse ressursene forteller ikke om oss som mennesker; hvem vi har vært, er og skal bli. Det gjør kunsten; ikke bare i nord, men globalt. Vi blir på en måte borte i tåka hvis vi ikke opprettholder kunstens plass i nord, sier Utsi med stor overbevisning.
Jeg er ikke på jakt etter ett nordlig kunstuttrykk. Det finnes ikke.
Maria Utsi
Samtidig er hun klar på at det ikke er viktig at det sitter en masse kulturnæringsutøvere og kunstnere og skriver poesi om hvordan livet i nord er. Utsi mener det er nærmest irrelevant, og budskapet hennes blir ofte misforstått – eller forvrengt.
– Jeg er ikke på jakt etter ett nordlig kunstuttrykk. Det finnes ikke. Og det er heller ikke relevant. Arktis er altfor mangfoldig og forskjelligartet til det. Men det er viktig å ha et sterkt kunstliv som representerer det vi i nord er opptatt av. Derfor er det viktig at Festspillene i Nord–Norge har – og tar – en utviklerrolle. Vi skal stimulere til nytenking, samhandling og nye konstellasjoner. Samtidig har vi tatt en posisjon for å utvikle kulturpolitikken i Arktis internasjonalt, ved å bygge nettverk og stimulere til mobilitet i kunst– og kulturfeltet i hele Arktis, slik at vi trekker hele området mer sammen.
Mysing fra Brüssel
Arktis, med sine åtte land, er kanskje det eneste området der mennesker bor, som ikke har en egen kulturpolitikk eller en strategi for hvordan man skal tilrettelegge for kulturell utvikling.
– Det er ikke tilfeldig, sier Utsi, og legger til at sett fra Brüssel – hvis man myser veldig, så ser man knapt menneskene i Arktis.
Nå kommer endringene
Under Arctic Arts Summit ble «harstaduttalelsen» vedtatt – omkulturens og menneskets plass i den videre utvikling av det arktiske nord.
– Det var et unikt politisk øyeblikk da toppbyråkrater fra åtte land snakket om kultur som et fortrinn og en nødvendighet i utviklingen av Arktis. Der og da anerkjente de mennesket i nord. Jeg var så fornøyd med det, at om resten hadde gått til helvete, så hadde ikke det gjort så mye. Nå legger vi stein på stein for å få kunst, kultur og kulturnæring inn som et eget programområde i Arktisk råd, på linje med andre områder. Det ville vært en «game changer», dersom Arktisk råd hadde kommet så langt, sier Maria Utsi.
Kulturbroen
Luba Kuzovnikova er kunstnerisk leder for Pikene på broen, et kollektiv av kuratorer og kunstprodusenter som ble stiftet i 1996 i Kirkenes. Siden Luba trådte inn i organisasjonen i 2006, har budsjetter og produksjoner akselerert.
Pikene har stått for noen av de fremste krysskulturelle opplevelsene i Barentsregionen, der utveksling og samarbeid på tvers av grensene har vært en selvfølge. Den årlige festivalen Barents Spektakel er en kulturell og politisk cocktail av moderne kunst, performance, musikk, seminarer og opplevelser som går rett inn i kjernen av problemstillinger som opptar eller påvirker folk i nord.
Vil påvirke endringer med kunst
Den russiske kunstprodusenten grep sjansen da hun fikk muligheten til å flytte til Kirkenes.
– Det var tiltrekkende å komme å jobbe i nord; jeg følte jeg fikk carte blanche, og nord har utrolig mange interessante problemstillinger. Det er endringer her hele tiden, både geopolitisk, sosialt, politisk og økonomisk – og ikke minst kulturelt. Det var fristende å bli en del av disse endringene – og prøve å påvirke dem gjennom våre kunstproduksjoner, sier Luba, som uten videre flyttet fra Moskva til Kirkenes. Hun har aldri angret, og sier det har innfridd alle hennes forventninger.
Den siste havnen
Geopolitisk er Kirkenes – den siste havnen før det store ukjente russiske territoriet – et interessant sted å være. Kommersiell bruk av Nordøstpassasjen, delelinjen mellom Norge og Russland, flyktningestrømmen – og ikke minst klimasøksmålet i 2017 mot den norske stat rundt oljeutvinning i Barentshavet – gir vibrasjoner rett inn i bykjernen. Sistnevnte rettsak ble for øvrig iscenesatt under Barents Spektakel av Morten Traavik ett år før selve saken kom opp. Magasinet The Economist illustrerte den virkelige rettsaken med bilder fra forestillingen.
– Om vi klarer å endre noe med våre kunstproduksjoner, må kanskje andre svare på. Vi prøver å forstå globale problemstillinger gjennom å se hvordan de lokale samfunnene håndterer dem. Pikene på Broen var først ute med regelmessig kunstutveksling med Russland, og de første som jobbet med Barentsidentitet.
Nå har flere kommet etter og jobber kunstnerisk med de store samfunnsmessige endringene, og det blir mer og mer akseptert. Men skal vi fortsatt ha et kritisk kunstnerisk blikk på samfunnsmessige endringene og skape en interessant offentlig debatt gjennom det vi gjør, må vi ha en finansiering som gjør oss uavhengig, slik at vi ikke blir tatt til inntekt for noen av interessentene,
Det er endringer hele tiden, både geopolitisk, sosialt, økonomisk og kulturelt. Det var fristende å bli en del av endringene, og prøve å påvirke dem gjennom våre kunstproduksjoner.
Luba Kuzovnikova
Folkets røst
En som skaper offentlig debatt, er Amund Sjølie Sveen. Han er mannen bak Nordting, en omreisende iscenesettelse av en folkeforsamling, der alle som møter får stemme over ting som angår lokalbefolkningen der tinget holdes. Noen ingredienser er alltid med: Avstemming, sangen «Æ e nordlending æ» (i utradisjonelle former), og for å runde av det hele: vodka.
I kunsten kan man selv ta definisjonsmakten, og det er en god strategi for nord. Derfor må man løfte fram lokale stemmer som kan ta makten selv.
Amund Sjølie Sveen fra Nordting
Underdogens våpen
– Nordting handler om å ta makta tilbake fra sør, vi er folkets frie stemme fra nord; vi snakker nedenfra og opp om ting som ellers kan være vanskelig å ta opp, sier Sjølie Sveen, og oppsummerer nordområdenes skjebne ganske enkelt: Nord har ikke hatt definisjonsmakt politisk og økonomisk, og dermed har søringan bestemt. Han mener kunsten – i tillegg til aktivisme – er underdogens våpen.
– I kunsten kan man selv ta definisjonsmakten, og det er en god strategi for nord. Derfor må man løfte frem lokale stemmer som kan ta makten selv. De ser de store tingene fra sitt perspektiv, uansett om man kommer fra ytterkanten av alt mulig, sier Sjølie Sveen, som selv kommer fra Vadsø. Han poengterer at i kunsten er man fri og kan forme reglene selv. Det er en annen arena enn man ellers har. Potensialet for å teste og utfordre grensene er stort. Kunstneriske ytringer er med på å åpne nye mentale rom for hva man kan snakke om og hvordan man kan se på ting.
Samtidsstemmer fra nord
Da Anne Katrine Dolven tok sin kunstutdanning, måtte hun ut av landsdelen. Det trenger ikke nye kunststemmer fra ytterkanten.
– Jeg satt i opptakskomiteen for Kunstakademiet i Oslo i fjor. De mest interessante søkerne kom fra Kunstakademiet i Tromsø. Da ble jeg veldig glad, sier Dolven.
Hun er kvinnen som hadde ideen til Skulpturlandskap Nordland, der skulpturer av anerkjente kunstnere er plassert ut i landskapet i 34 kommuner i Nordland (og en i Troms).
– Det har vært et utrolig viktig prosjekt å følge med på. Vi er jo alle fullt og helt samtidsmennesker og en del av vår egen tid, selv om vi bor i nord. Man kan nå oppleve et internasjonalt kunstverk like sterkt uansett om man bor på Røst, i Beiarn eller i Oslo, sier Dolven.
Prosjektet feiret i fjor 25-års-jubileum, og nå er det en hel generasjon som har vokst opp med kunstverkene i sin kommune.
– Det er helt naturlig for dem å ha et verk av Dan Graham i sin kommune, på linje med Edinburgh og New York, og ha kunstutdanninger i landsdelen. Så det blomstrer veldig i nord nå, mener Dolven.
Fra stereotypi til kompleksifisering
Svalbard representerer nord som få andre steder, gjennom sin beliggenhet, natur og historie. Her har naturen utfordret mennesket gjennom alle tider. Men nå utfordrer mennesket naturen. Det skjer ikke uten konsekvenser, og disse merkes raskere på Svalbard enn de fleste andre steder. Derfor er Svalbard viktig for resten av verden når det kommer til ressurser, miljø, teknologi, samfunn, kultur og geopolitikk. Og derfor er det naturlig at kunstnere nå tilbys opphold og verksted i Longyearbyen.
– Kunstnere har gjennom alle tider vært der hvor viktige spørsmål stilles, sier Dolven, som sitter i styret til Artica Svalbard, stiftelsen som skal legge til rette for at kunstnere deltar i diskusjoner og tenkning om Arktis.
– Så langt har vi hatt 12 kunstnere i året. Men det tallet skal vokse raskt, sier Eli Skatvedt, daglig leder for Artica Svalbard.
– Kunstnere innen alle sjangre kan få opphold av ulik varighet i Longyearbyen, for å kunne skape og formidle kunst, samt lære mer om folkene og livet i Arktis. Vi har i tillegg offentlige arrangementer om nordområdenes betydning, der vi ønsker at kunstnerne skal bidra til kritisk tenkning og debatt i en tid med store miljømessige, sosiale, kulturelle og politiske endringer, sier Skatvedt, som håper kunstnerne reiser fra Svalbard med et bredere bilde av nord enn da de kom.
– Jeg satt i opptakskomiteen for Kunstakademiet i Oslo i fjor. De mest interessante søkerne kom fra Kunstakademiet i Tromsø. Da ble jeg veldig glad.
Anne Katrine Dolven
Så det kan virke som mange er i ferd med å gjøre det Daniel Chartier savner. Han etterlyser en kompleksifisering av Arktis, der man løser opp stereotypien og gir nordområdene herredømme over sin egen historie – med og fra et sirkumpolart perspektiv. Der er kunsten og mennesket helt avgjørende, med sin unike posisjon – i nord.