Kulturnæringsaktører fra hele landet har latt seg forføre av Henningsvær. Sammen har de forvandlet det tradisjonsrike fiskeværet til «Lofotens Grünerløkka».
– Da jeg kom hit var planen at jeg bare skulle være her i ett år, sier keramiker Cecilie Haaland.
Hun smiler.
– Men det er 25 år siden nå.
Torsken, Vestfjorden, vind, vær, lys og mørke. For Cecilie, som den gang var konkurransefisker og aktiv i Norges Havfiskeforbund, var det denne komboen som først lokket henne til Henningsvær. Et nærmest impulsivt bud og påfølgende tilslag på ei gammel trebrygge midt i havna var det som fikk henne til å bli. Sammen med fascinasjonen for stedet, folkene og energien i Lofoten.
Cecilie kommer opprinnelig fra Østfold, og er utdannet kunsthåndverker og pottemaker. Den gamle brygga ble dermed raskt tilrettelagt som verksted, galleri og utslag. I dag huser Engelskmannsbrygga både Cecilie, fotograf John Stenersen og to glassblåsere. Stedet er nærmest som en institusjon å regne i Henningsvær, og er populært blant både lokalbefolkningen og tilreisende.
– Jeg elsker livet i Henningsvær, og jeg kommer til å klore meg fast her så lenge jeg kan.
Med storhavet rett utenfor døra har Henningsvær gjennom flere århundrer vært et av Lofotens viktigste fiskevær. Tidligere var størstedelen av befolkningen enten fiskere eller i jobb på fiskemottak. Fremdeles samler fiskere fra hele landet seg her i vintermånedene for å delta i det tradisjonsrike lofotfisket, men nå er det ikke lenger utelukkende torsken som preger samfunnet. I dag er «værret» også fylt av små butikker, håndverksbedrifter, gallerier og restauranter.
Tilflyttingen har økt, boligprisene har steget – og presse, turister og friluftsmennesker fra store deler av verden har vendt blikket mot det vesle samfunnet på sørspissen av Austvågøya. Sosiale medier går varm med emneknagger som «Henningsvær» og «Lofoten Islands», og trendfaktoren har etter hvert blitt så høy at stedet på folkemunne gjerne blir omtalt som «Lofotens Grünerløkka».
Som en av de aller første kulturnæringsaktørene som slo seg ned i Henningsvær, har Cecilie Haaland fått med seg mye av utviklingen.
– Før pleide vi å si at Henningsvær åpnet i mai og stengte i september. Nå er det derimot folk og liv her både sommer og vinter.
De siste årene har det vært mange nye selskapsetableringer, og til tross for et innbyggertall på knappe 500 er det i dag registrert over 50 bedrifter på stedet.
– Aktivitet skaper aktivitet, og det ene har tatt det andre. Det viktigste av alt er at vi har evnet å samarbeide, og summen er et levende samfunn. Jeg vil rett og slett si at vi har knekt en kode her ute.
Et par solide steinkast fra Engelskmannsbrygga ligger Trevarefabrikken, et nytt og ambisiøst prosjekt drevet av to brødrepar fra Bergen.
Historien startet sommeren 2014 da Andreas og Martin Hjelle og Mats og Andreas Alfsen var på klatretur i Lofoten. Etter flere seine, fuktige kvelder havnet de på nachspiel sammen med artist Sondre Justad fra Henningsvær. Dagen etter inviterte han gjengen med på fjelltur til Festvågtinden. Derfra pekte Sondre på det gamle fabrikklokalet, og fortalte at det var til salgs.
– Det var litt sånn man kan fleipe med. «Haha, her er en svær, gammel fabrikk – la oss kjøpe den!», sier Andreas Hjelle.
Et par timer før de skulle reise fra Henningsvær fikk de omvisning i fabrikken. Der fikk de se det gamle verktøyet fra den gang det var snekkerverksted, kjenne lukta fra trandamperiet som ennå satt godt i veggene og prøvesitte stolene som sist ble brukt da bygget huset et rekepilleri.
– Ingen av oss fire var på bevisst søken etter noe annet, men vi opplevde likevel at noen brikker falt på plass allerede under den første vandringen gjennom lokalene. At dette var en unik sjanse til å få utfolde oss selv, til å jobbe kreativt – og til å bli kjent med et helt nytt miljø, sier Mats.
– En normal person ville nok klart å finne minst tusen ulike grunner til at dette var et dårlig kjøp, men vi var derimot overbevist om at dette var noe vi måtte gjøre. Vi ante ikke hva vi skulle bruke bygget til. Likevel skjønte vi at dette var en mulighet til å starte vårt livs eventyr, sier Andreas.
To uker seinere var kontrakten signert, og siden den gang har gründerne jobbet døgnet på tamp for å skape en gammel, nedslitt bygningsmasse om til 2000 kvadratmeter kulturhus. Med overnatting og fasiliteter for kreativ næring, konsertscener, utstillingslokaler, kafé og restaurant.
Tre av de fire eierne er i dag bosatt i Henningsvær. Sistemann holder på med siste året på medisinstudiet.
Foreløpig har det vært betraktelig mye mer jobb enn penger, men gjengen jobber målrettet mot sunn drift de kommende årene.
For det skal verken stå på tilbud, blest eller popularitet. I 2017 arrangerte de festivalen Trevarefest for første gang, og billettene forsvant ti minutter etter at de ble lagt ut. Da de la ut billettene året etter tok det knappe ett minutt før det var utsolgt.
– Vi har blitt tatt veldig godt imot her, og vi føler oss virkelig inkludert i samfunnet. Dessuten er det veldig tilfredsstillende å faktisk skape noe – både rent konkret med bygget her, men også ved å skape aktivitet å fylle det med. Du ser veldig tydelig ditt bidrag, og det gjør at du føler deg litt betydningsfull. Før jobbet jeg i en teknologibedrift i Kongsberg med flere tusen ansatte, og da hadde jeg heller en opplevelse av at det jeg gjorde ikke hadde så mye å si. Mens her er arbeidsdagen en del av livet, og en del av det å fungere i et lokalsamfunn, sier Mats Alfsen.
I likhet med Cecile Haaland, understreker Mats og Andreas betydningen av at det er flere kulturnæringsaktører på stedet.
– Slik sørger vi for en samlet økning i bevisstheten og oppmerksomheten knyttet til plassen. På den måten trenger vi ikke å markedsføre oss selv i så stor grad, vi kan heller fokusere på å markedsføre Henningsvær, sier Mats.
– Stedet har blitt en smeltedigel for alt fra nisjebutikker, ulike kreative miljøer, kunst, håndverk og actionsport. Det vil vi vise frem med stolthet, sier Andreas, og legger til at for Trevarefabrikken har lokasjonen alt å si.
– Henningsvær er upolert. Det har en råskap i både arkitekturen og naturen, og stedet er litt forlatt og har en slags øde «feeling» – samtidig som det er pulserende og fylt med interessante mennesker. Ikke minst er det viktig at det fremdeles er et ekte og vitalt fiskevær.
Cecilie Haaland er enig:
– Fiskeindustrien er det som gjør at samfunnet er levende. Det er i dag fem operative fiskebruk på denne lille plassen, og over hundre båter leverte hit i 2018. Det er essensielt for plassen at den tradisjonelle næringen lever side om side med de nye. Her lukter det fisk, og du ser fisk. Den dagen vi har gjort om alle bryggene til deilige ferieleiligheter så har vi blitt et Ibiza. Det kan vi ikke tillate oss.
Opp ei bratt trapp, og inn i et pastellrosa hus. 14. oktober i 2017 åpnet Marlene Krogstad og Nils Ingvald Gaup dørene for første gang dørene til kles- og interiørbutikken MIN.
– Vi har blitt veldig godt tatt imot, og vi har folk fra hele Lofoten og omegn innom her. Det er vi veldig takknemlige for, sier Nils.
Han kommer opprinnelig fra Kautokeino og er utdannet klesdesigner fra Esmod, mens samboer Marlene er fra Laupstad i Lofoten, og har blant annet bakgrunn fra Einar Granum Kunstfagskole. Etter flere år i Oslo ønsket paret seg nordover, til mer tid til å jobbe med egne prosjekter.
I tillegg til være forhandlere av en rekke merker som finnes få andre steder i Lofoten, selger de også egendesignede jakker og t-skjorter.
– Nå har vi akkurat kjøpt oss et hus til borti gata her. Der skal vi ha atelier. Hodet er fullt av ideer, så det er bare å sette i gang, sier Marlene.
I nesten ti år har de fulgt med på boligmarkedet i Henningsvær, og da det fine, rosa huset midt i værret dukka opp var det bare å slå til.
– Vi hadde egentlig bare ett klart krav og det var at vi skulle se havet. Slik ble det ikke. Om vi står på tå oppe på loftstua ser vi kanskje et lite blått glimt, men med unntak av manglende havutsikt er dette midt i blinken for oss.
Marlene og Nils mener de aldri hadde våget å satse i Henningsvær om det ikke hadde vært for de mange andre tilbudene på stedet.
– Takket være de som først startet opp her, så har Henningsvær blitt en destinasjon. Folk valfarter hit for å spise, se på kunst og handle. Fra de hippeste og kuleste ungdommene til familiefolk. Denne posisjonen gjør det enkelt for oss som kommer seilende inn nå.
Mens brødreparene fra Bergen ga seg i kast med den nedlagte trevarefabrikken, har Venke Hoff fylt den gamle kaviarfabrikken med kunst av internasjonalt format.
– Unexpected, sier hun.
– Det er det ordet jeg oftest hører her i kunsthallen. Folk kan nesten ikke tro at de kan komme til et avsidesliggende fiskevær og oppleve noen av verdens største kunstnere.
Kaviarfabrikken ble offisielt åpnet sommeren 2013, men allerede før den tid hadde Venke huset flere utstillinger. Blant annet med gatekunstnerne Pøbel og Dolk.
– Da jeg startet opp sa jeg litt freidig at jeg ikke visste hvilken kunstner i verden jeg ikke skulle klare å få hit. Og tro det eller ei – det har faktisk vist seg å stemme. Alle vil hit. Den vanvittige beliggenheten og utrolige naturen og kulturen kan tilskrives mye av æren for det, sier hun.
Yoko Ono, Ai Weiwei, Marina Abramović, Gilbert & George, Kjartan Slettemark og Bjarne Melgaard er blant kunstnerne som har vist verkene sine i Henningsvær. Venke Hoff setter pris på at de ulike aktørene i Henningsvær evner å samarbeide.
– For vår del tenker jeg at vi gjør vår egen greie, og at vi ikke konkurrerer med noen.
Hun mener at gevinsten er større for samtlige om alle evner å tenke slik.
– Jeg tror at Kaviarfabrikken har vært veldig viktig for Henningsvær. Men uten Henningsvær hadde jo heller ikke Kaviarfabrikken klart å få den statusen den har i dag.